Koronaviruset forsøker å lære oss mye. Det kan lære oss noe om psykologisk trygghet også – både i team, organisasjoner og samfunn. Solidaritet er mer enn dugnad.
Jeg var inne i en føljetong av «hvordan bygge psykologisk trygghet» her på bloggen da det kom et virus vandrende inn og tok over vår hverdag. Jeg avsluttet sist med at «Neste innlegg vil handle om hvordan denne bevisstgjøringen også henger sammen med følelsen av klare roller og rammer. Psykologisk trygghet betyr ikke at alt er greit.” Rammene som siden ble innført og diskusjonene som herjer om hva som er greit og ikke, var ikke akkurat det jeg da hadde i tankene.
I en situasjon som dette blir tryggheten utfordret på mange måter. Helsen til oss selv og våre kjære. Risikoen helsepersonell utsetter seg for i behandlingen av smittede. Om jeg fortsatt har en jobb etter samtalen sjefen har kalt meg inn til i morgen.
Oppi disse inngripende utfordringene for vår generelle trygghet kan det nesten føles søkt å snakke om psykologisk trygghet. Men jeg står ved det jeg sa på Forsker Grand Prix i høst: Den fysiske tryggheten min blir utfordret ved de spesielle anledningene – psykologisk trygghet trenger jeg hver dag.
Det handler om å kunne være seg selv. Å føle seg inkludert. Å føle seg betydningsfull.
Psykologisk trygghet i team
Mye skjer over digitale flater nå. Det er ukjent territorium for mange. Jeg når studentene mine ved NHH gjennom en kameralinse og de responderer via meldinger. Kona sitter stadig i Skype-møter. Å vase halvnaken rundt i huset er plutselig ikke innafor lengre, om noen lurte.
Lest denne? https://aff.no/digital-morgenkaffe-og-psykologisk-trygghet-i-krisetider/
Kolleger jeg ellers er vant med å sitte i møter med, skal jeg nå forholde meg til på en annen måte. Mer fjern, siden alt er skjerm og mikrofon. Like fullt så nær, fordi kollegene mine kommer inn i hjemmet mitt. De hører at barna mine sloss og hyler. De ser meg uten blåskjorta og voks i håret. Hvis jeg er trygg nok til det da.
Kanskje kan vi bruke anledningen til å styrke samholdet i teamet. Bli mer kjent, ikke mindre. Leading by Skype – Teambuilding by Skype. Her er det muligheter. Det bygger trygghet som vi kan ta med oss også når vi møtes igjen på kontoret.
Psykologisk trygghet i organisasjoner
På den halvannen måneden fra viruset oppstod til kinesiske myndigheter tok affære, ble en rekke leger truet til stillhet. Budskapet passet ikke inn.
Slike historier, om enn ikke med like dramatiske konsekvenser, er noe av det som har aktualisert psykologisk trygghet. Vist betydningen av organisasjonskulturer der alle føler seg fri til å si det de mener, uten å frykte negative konsekvenser.
Anthony Fauci, USAs fremste ekspert på smitte, kjemper nå en intens kamp for å få deres befolkning til å ta dette på alvor. Han trues av personer som mener han undergraver presidenten og utfordrer deres egne absurde konspirasjonsteorier.
Med en kultur av psykologisk trygghet kommer både de optimistiske ideene og de viktige bekymringene fram. Kriser kan potensielt avverges fordi ett enkelt menneske føler seg trygg nok til å si fra. Tidsnok.
Nei, psykologisk trygghet hadde ikke tatt livet av Koronaviruset. Men det kunne bidratt til at vi tidligere hadde tatt det på alvor, og kommet lengre med tiltak og forskning på vaksine.
Psykologisk trygghet i samfunnet
Bent Høie har reagert på at vi snakker så stygt om hverandre. «Jævla jogger. De satans barna. Helvetes politikere.» Det ble velfortjent harselert med på Nytt på Nytt sist uke.
Ordene vi bruker har stor makt. Bevisstgjøring rundt hvordan vi snakker til hverandre er essensielt i å bygge trygge kulturer. Jeg kan fint ødelegge tryggheten din med mine fordømmende ord. Da hjelper det ikke mye at de andre i teamet er hyggelig og greie.
Nå er dog ikke bannskap og psykologisk trygghet motsetninger. Å blåse ut kan være sunt, og selv om du kaller meg en jævla jogger så kan det jo være med et glimt i øyet. Sånn sett er «jogger» verre enn «jævla» når det er snakk om psykologisk trygghet. Hvorfor?
Av teamene jeg følger i mine studier ser jeg at subgrupper (grupper i grupper) kan være svært ødeleggende for tryggheten. Det skaper en følelse av utenforskap. «Jeg er en del av teamet, men ikke like mye verdt som de der økonomene.» Det hemmer meg. Psykologisk trygghet er avhengig av innenforskap.
Kategorisering av «vi og de»
Noen av innleggene jeg har lest de siste ukene er så fylt med kategorisk tenkning at jeg svetter i sjela. Ikke tror jeg, eller forskningen jeg har kommet over, at det har den korrigerende effekten man nok ønsker heller. At du forteller meg hva folk flest gjør (holder seg til retningslinjene) har større innvirkning på min atferd enn at du stempler meg som en komplett idiot. Vi vil være som flertallet.
Kategorisering er en naturlig teknikk for å overkomme våre iboende kognitive begrensinger på. Omgivelsene er for komplekse for oss. Derfor forenkler vi.
Utfordringen ligger i egenskapene vi tillegger kategoriene (kalles gjerne «skjemaer»). De to jævla joggerne har kanskje kun én ting til felles, men fordi de havnet i samme bås ilegger jeg de en rekke attributter de egentlig ikke har. Basert på min forventning om joggere.
Den forventningen igjen kan bygge på en enkelthendelse. Jeg putter deg gladelig i kategorien «sløv student» der du kommer løpende for sent til bussen. Det kalles den fundamentale attribusjonsfeilen. Når jeg selv ikke rakk bussen i går var det forresten bussjåføren sin feil.
Feminist eller fascist, jogger eller blogger. Å ilegge personer egenskaper de ikke har for å få de til å passe inn i en kategori, gjør vi stadig vekk. Men det kan være destruktivt for tryggheten.
Rammer å forholde seg til
Hold an, Bård, du sier psykologisk trygghet handler om å føle seg fri til å si fra, og så skal vi ikke kunne si fra selv når noen driter i anmodningen fra myndighetene?
Jo, det kan vi. Men det er forskjell på å ta ballen og spilleren. Spilleren trenger noen linjer og regler å holde seg innenfor. Ellers blir det vante fotballspillet om til «Tommyball» (sjekk Tommy og Tigeren). Om alt skal være greit blir ingenting greit. Eller trygt.
Går vi etter beina på hverandre spiller vi ikke sammen. Min trygghet ødelegger for din.
Hvis du strekker ut en hånd når jeg trenger hjelp i stedet for å le av hvor dum jeg er som ikke har skjønt dette, så bygger det trygghet. Da tør jeg ta flere sjanser og jeg lærer mer, i troen på at noen tar imot meg om jeg faller.
Kunsten blir å bruke tryggheten min slik at den skaper rom for deg til å prøve og feile, men samtidig gir forutsigbarheten som ligger i tydelige rammer.
Ei hand å holde i
Jeg har ingen hytte. Politiker er jeg for feig til å være. Jeg jogger, men de sære løpeturene mine går i terreng de færreste hadde vurdert å befinne seg i. Så jeg får ikke den tvilsomme æren av å være medlem av de kategoriserte i denne runden.
Enn så lenge betaler jeg medlemskontingenten min til kategorien «De som gjør en del feil og gjerne vil høre hvordan jeg kan gjøre ting annerledes, men hyggelig om du ikke tråkker meg mer ned i gjørma jeg allerede kravler rundt i. Jeg synes nemlig Korona er krevende.»
Team og organisasjoner som tar psykologisk trygghet på alvor viser seg å håndtere usikkerhet bedre enn andre. Mon tro om samfunn som verdsetter dette også presterer bedre. Sammen.
Solidaritet er mer enn dugnad.
God påske!
For de som vil lese mer:
- Cialdini, R. B. (2009). Influence: Science and practice (Vol. 4). Pearson Ed.
- Edmondson, A. C. (2018). The fearless organization: Creating psychological safety in the workplace for learning, innovation, and growth. John Wiley & Sons.
- Kahneman, D. (2003). A perspective on judgment and choice: mapping bounded rationality. American psychologist, 58(9), 697-720.
- Sims Jr, H. P., & Lorenzi, P. (1992). The new leadership paradigm: Social learning and cognition in organizations. Sage Publications, Inc.
Velkommen til gruppetenkerne - en blogg om team og ledelse 