Et arbeidsmiljø blir ikke trygt fordi det er behagelig. Det blir trygt når folk tør å være ærlige.
I Aftenposten i dag deler jeg litt av bakgrunnen for hvorfor dette temaet har opptatt meg så sterkt — fra erfaringer i Forsvaret til forskningen jeg jobber med i dag. Noe av det viktigste jeg prøver å få frem, er at psykologisk trygghet ikke handler om å unngå ubehag, men om å tåle det sammen.
Når vi legger ulike ting i begrepet, blir det også vanskeligere å bygge trygghet i praksis. Psykologisk trygghet er ikke:
• noe som automatisk kommer med tid
• harmoni
• å være snill
• brutal ærlighet
• fravær av ansvar
Tvert imot handler det om å kunne ta mellommenneskelig risiko: stille spørsmål, si ifra, være uenig, innrømme feil eller usikkerhet — uten å miste status eller tilhørighet.
Her ligger et mulig paradoks: For å bli psykologisk trygge på hverandre, må vi våge å gjøre noe som kjennes utrygt. Blir vi møtt med velmenthet når vi gjør det, oppleves det mindre risikabelt neste gang. Da får vi også mer ut av hverandre og løser oppgavene våre bedre.
Takk til Nytte-redaksjonen i Schibsted for at de løfter saken. Den står også på trykk i Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad, Sunnmørsposten, Fædrelandsvennen, Adresseavisen og Romsdals Budstikke.
Lenke til artikkelen: https://www.aftenposten.no/karriere/i/JOr2QR/knuser-myter-om-buzzbegrepet-psykologisk-trygghet-man-kan-ende-opp-med-giftig-positivitet
Lenke til boken der jeg skriver utfyllende om disse temaene: https://www.gyldendal.no/faglitteratur/arbeidsliv/psykologisk-trygghet/p-10038567/
Velkommen til gruppetenkerne 