En trener trenger å se den enkelte, bygge tilhørighet og tydeliggjøre forventninger. Det er ikke bare en oppskrift for barneidretten. Det er godt lederskap.
I en kronikk i Bergens Tidende i dag skriver jeg om fem konkrete grep trenere kan bruke for å skape et tryggere og mer inkluderende idrettsmiljø. Her utdyper jeg forskningen bak og hva ledere i arbeidslivet kan ta med seg.
Vi blir der vi blir sett
Jeg har vært aktiv i idrett hele livet, uten å ha foreldre som selv drev med idrett. For meg ble andre voksne avgjørende: Trenere og rollemodeller som så meg, viste at de brydde seg og fikk meg til å kjenne at jeg hadde en plass der.
Det ønsker jeg at flere barn og unge skal få oppleve. Ikke fordi målet trenger å være at de skal bli gode i idrett, men fordi gode idrettsmiljøer kan gi så mye tilbake. En ny systematisk forskningsoversikt basert på 189 studier av barn og unge, viser at idrettsdeltakelse henger gjennomgående sammen med bedre selvfølelse, høyere livstilfredshet, færre symptomer på depresjon og bedre sosiale ferdigheter. Sammenhengene er sterkere og mer konsistente for lagidrett enn for individuell idrett.
Men deltakelse er ingen garanti for slike positive utfall. Et lag kan gi tilhørighet, men også utenforskap. En trener kan gjøre nederlag til noe en vokser på, men også henge ut enkeltpersoner for feil de gjør. Derfor er kvaliteten på miljøet rundt utøveren avgjørende.
Relasjonell kompetanse
Mange idrettsforbund og klubber investerer i trenerutdanning for å forebygge frafall. Norges Fotballforbunds Grasrottrenerkurs har eksempelvis mål om «flest mulig med kvalitet» og å inspirere til at spillere forblir aktive i ungdomsårene. En fersk masteroppgave ved NHH Norges Handelshøyskole om ungdomsfotball i Hordaland fant imidlertid ingen sammenheng mellom hvor mye klubbene investerte i trenerkompetanse og frafallet i klubbene.
Det betyr ikke at trenerkompetanse er uviktig. Masteroppgaven viste at en rekke strukturelle, individuelle og kulturelle forhold kan påvirke forholdet mellom kompetanseutvikling og frafall. Relasjonell kompetanse fremsto som særlig viktig: trenernes evne til å vise interesse for spillerne, gjennomføre spillersamtaler og utvikle en kultur preget av læring og tilhørighet.
Trygghet er ikke curling
Men skal barn få enda mer oppmerksomhet og tilpasning? Har vi ikke curlet bort robustheten deres allerede?
Noen har nok urealistiske forventninger om at alt skal skje på deres premisser. Men «skjerp deg» bygger lite robusthet. En forskningsoversikt basert på 92 studier om robusthet i idrett viser at evnen til å håndtere motgang formes av et samspill mellom personlige, sosiale og miljømessige faktorer. Om vi reiser oss etter et nederlag, avhenger ikke bare av hva vi har inni oss. Det avhenger også av hvem som hjelper oss opp, hvilken respons vi forventer når vi mislykkes og om vi fortsatt kjenner at vi hører til.
En forskningsstudie fant at trenere som kombinerer krav med omsorg har de tryggeste utøverne. Tydelighet uten trygghet kan skape lydighet, men også selvbeskyttelse. Trygghet uten tydelighet kan gi trivsel uten retning. Når vi kombinerer dem, øker muligheten for læring, ansvar og prestasjon. En annen studie igjen fant at utøvernes mulighet til å kommunisere åpent og håndtere uenighet henger sammen med både psykologisk trygghet og kvaliteten på relasjonen til treneren.
Trygghet er altså ikke fravær av tydelighet. Det er det som gjør at tydelighet virker. Når du er trygg på treneren og de rundt deg, kan du bruke energien på neste pasning, i stedet for å frykte responsen etter den forrige.
«Selv de aller beste spillerne har behov for å føle at de er elsket. At de har en trygghet og at folk setter pris på en.» sa Ståle Solbakken etter seieren over Brasil. Det behovet er ikke akkurat mindre for en sjuåring som går på banen i sine første fotballsko.
Fra trener til leder
Innsikten fra idretten bekreftes i forskning på arbeidslivet. I et eksperiment med mer enn 500 team og 4300 medarbeidere undersøkte forskere hvordan regelmessige én-til-én-samtaler kunne påvirke psykologisk trygghet. Når lederne rettet samtalene mot medarbeidernes psykologiske behov, økte tryggheten – og med den, stabiliteten i teamene. Der vi opplever oss verdsatt, kjenner vi større motivasjon og blir værende, om det er i idrett eller arbeidsliv.
Å vise interesse i grunnleggende behov kan i praksis være:
- Autonomi: Når kjenner du rom til å påvirke arbeidshverdagen din?
- Kompetanse: Når kjenner du størst mestring i jobben din?
- Tilhørighet: Når føler du at du virkelig hører til i teamet?
Men viktigere enn hvilket spørsmål du går for, er oppfølgingsspørsmålet. Det som viser at du lytter oppriktig og ser den enkelte. Å se mennesker er ikke å skjerme dem fra motgang. Det er å gi dem et tryggere utgangspunkt for å møte den. «Togetherness», kalte Haaland det. Det bygges i små møter over tid – mellom treneren og barnet, lederen og medarbeideren, og alle oss som avgjør om andre kjenner at de har en plass på laget.
Videre lesning:
Forskningsartikkel på hva team kan gjøre for å bygge psykologisk trygghet: Hva gjør egentlig team som bygger psykologisk trygghet? – Velkommen til gruppetenkerne
Boken min med en rekke praktiske lederverktøy for å bygge psykologisk trygghet: Psykologisk trygghet | Gyldendal
Velkommen til gruppetenkerne 